Advarer mot lokal restaurant

Jeg vil med denne "reiseskildringen" advare alle mot en bestemt restaurant i Puerto del Carmen, og mot det spanske rettssystemet (eventuelt de forbindelser den aktuelle restauranteieren måtte ha med domstolen i Arrecife).

Tro det eller ei, men denne restauratøren saksøkte oss for å klage på maten hans!

Restauranten heter El Ancla, og ligger i gamlebyen i Puerto del Carmen. Eieren, som dro oss for retten, er en franskmann ved navn Bernard Hermestroff. Og historien er som følger:

På vår (jeg; en mann på 39 år, og min reisekamerat; en mann på 53) første tur til Lanzarote, og vår aller første dag der, møtte vi to hyggelige irer på hotellet vårt. Vi kom i snakk med de to; en dame på 74 år og hennes sønn på 32. Utpå kvelden valgte vi å gå ut på byen for å spise middag i fellesskap.

Vi bestilte en drosje og ba sjåføren kjøre oss til en god restaurant. Han kjørte oss til El Ancla i gamlebyen. Der bestilte vi mat av en relativt hyggelig servitør, mottok hva vi hadde bestilt og satte i gang med å spise. Mens de øvrige syntes maten var grei (om enn ikke fortreffelig), ble jeg servert en biff som var uspiselig. Den smakte som om den hadde ligget på kjøkkenbenken i dagesvis.

Jeg tilkalte servitøren, og forklarte ham høflig at jeg måtte få et nytt stykke kjøtt. Han sa at hvis jeg ville klage, måtte det gjøres overfor daglig leder/eier (Hermestroff). Sistnevnte kom raskt til bordet, og viste seg fra første sekund som en særdeles lite serviceinnstilt mann. Hans svar på min forespørsel om ny mat, var aggressivt motangrep, både i ord og ansiktsuttrykk.

Vår venn iren, som også hadde tatt en bit av biffen min for å undersøke om jeg hadde rett, reiste seg opp og understøttet min klage. Riktig nok litt høylydt, fordi restauratøren allerede hadde vært ufin mot både ham og meg, men uten at han (iren) på noen måte tydde til trusler eller fysiske utbrudd. Da ringte restauratøren politiet.

Det tok neppe mer enn 30 sekunder før tre policia local sto der. De tok med seg vår venn iren. Han la penger på bordet, tilsvarende hva han anslo at han og moren skulle betale for måltidet sitt, og ble med i politibilen. Min reisekamerat fra Norge betalte også et stipulert beløp (siden det ikke forelå noen regning). Jeg nektet å betale, idet jeg forklarte at jeg ikke ville betale for bedervet kjøtt, når restauranten ikke engang bød meg ny mat.

Så løste det hele seg opp. Jeg, min reisekamerat og irens gamle mor, praiet en drosje for å lete opp hennes sønn. Det viste seg etter hvert at politiet hadde kjørt ham hjem til hotellet for å sjekke passet hans.

Neste kveld satt vi igjen sammen alle fire på irenes balkong på hotellet og koste oss i lag. Da ringte resepsjonisten og ba oss komme ned. Der ble vi møtt av tre bevæpnede menn fra Guardia Civil. De presenterte oss for stevninger. Vi fikk beskjed om å møte i retten i hovedstaden på øya; Arrecife, tidlig neste morgen. Bernard Hermestroff hadde saksøkt oss for injurier/fornærmelser.

Da vi ankom retten neste dag, viste det seg at vi var tiltalt for både svindel og fornærmelser. Saken ble ført av en aktor, det var altså ingen sivilsak, men en kriminalsak. Aktor la ned påstand om 800 euro i bot på meg og iren (sønnen), 600 euro for min reisekamerat og 90 euro for irens mor.

Det var kun en engelsk tolk i retten, ingen norsk, og tolken oversatte kanskje 20 prosent av alt som ble sagt på spansk. Hermastroff fikk stå i 15 minutter og anklage oss. Tolken ventet i det store og hele til han var ferdig med å snakke, og oversatte deretter i cirka tre minutter.

Det skal nevnes at Hermastroff innledet med å si at han ville droppe saken dersom vi ba ham om unnskyldning. Vi spurte da om vi i så fall fikk en unnskyldning tilbake. Dette ble ikke besvart, men i stedet var plutselig rettssaken i gang.

Da rettsforhandlingene var over etter 45 minutters tid, fikk vi beskjed om å komme tilbake neste formiddag for å hente dommen. Jeg avsluttet med å fortelle tolken og dommeren ”off record” at jeg ikke kom til å akseptere noen form for straff for å ha klaget på et måltid mat. Jeg varslet at jeg kom til å bringe det norske konsulatet inn i saken, så vel som advokat.

Jeg gjorde også begge deler samme ettermiddag. Både konsulatet og en norsk advokat (med bistand fra to spanske) var i dialog med meg og min reisekamerat jevnlig det neste døgnet. Det samme var Star Tours representanter på øya. Og irene var i kontakt med sin operatør.

Innen vi dro tilbake til Arrecife neste dag for å hente dommen, hadde konsulatet ordnet norsk tolk for oss.

Dommen? Vi ble blankt frikjent, alle fire. Det skulle også bare mangle. Men dommen sier ingenting om hensyn til turisme eller andre prinsipielle forhold. Kun at det er lov å klage på maten på en restaurant, og at retten ikke fester lit til eierens historie.

Konklusjoner/oppsummering:

Selv om vi ble frikjent, ødela dette selvsagt hele ferien for oss. Vi fikk bare tre dager (de tre siste) uten følelsen av å være jagede kriminelle, deriblant en stakkars 74-åring. Det var også ren ærekrenkelse for oss alle.

Det kostet oss masse penger, i advokathonorarer og drosjeutgifter m.m.

Hvordan kan en restauratør på en ferieøy finne på å trekke sine kunder for retten når de misliker maten hans? (En mulig forklaring kan være at han hadde to skriftlige klager på seg fra før, og ville komme den tredje i forkjøpet. Tre skriftlige klager medfører etter hva vi forsto at bevillinger der trekkes tilbake for en periode).

Hvordan klarte han å sette i gang en straffeprosess som gikk så vanvittig raskt? Fra vi besøkte restauranten til vi sto der med en ferdigskrevet dom i hendene, gikk det under tre døgn!

Hvordan kan spansk politi, påtalemakt og domstol i det hele tatt ta imot en slik sak? Og hvordan kan de ha så mye ressurser at den prioriteres og ekspederes på tre dager?

Vår tillit til Lanzarotes restaurantbransje og til turistenes rettssikkerhet på øya er etter dette lik null. Jeg tviler på at noen av oss vender tilbake.

Hadde vi vært der to uker i stedet for bare en, ville vi overveid å saksøke El Ancla tilbake. Det ble det ikke tid til, men i stedet vil vi forsøke å advare "hele verden" på den måten jeg nå gjør i dette reisebrevet.

PS: Jeg har vært på mange turer til Kanariøyene i årenes løp, selv om dette var den første til akkurat Lanzarote. Det er i og for seg ikke noe nytt at mange restauranter i turiststrøkene vil forsøke å lure deg på ulike vis. For eksempel får du ofte utrolig treg servering hvis du er den eneste kunden i lokalet. Er det derimot fullpakket, får du maten med en gang. Dette fordi de bruker deg til å trekke flere kunder hvis de har få fra før, mens de vil ha deg ut igjen så fort som mulig hvis det er kø. Det er altså ikke snakk om at disse menneskene setter pris på turistene sine. Det er ikke engang snakk om at de respekterer dem.

PPS: Jeg understreker at vi ikke har noe å utsette på bistanden vi fikk fra Star Tour i denne saken, snarere tvert imot. Det samme gjelder konsulatet.

Hilsen en normalt meget høflig turist.