|
Dersom du går undrende ut av flyet, vender blikket opp mot himmelen og
sender en ydmyk, taus takksigelse for at du har fått livet i gave etter
endt flytur, da er det nærmest garantert at du lider av flyskrekk.
Den
er en fobi som ikke er til å spøke med, for på vei fra Gando flyplass, Las
Palmas til Oslo Lufthavn Gardermoen med SAS-Braathens direkterute ble
denne skribenten rammet av akutt flyskrekk. Men for å være helt ærlig,
allerede på flyplassen begynte angsten å suge seg fast i mellomgulvet, for
tavlene på flyplassen viste at flyet vårt var nesten en time forsinket og
vi øynet konturene av ugler i mosen…
Hvorfor er det forsinket? Er det uvær?
Om
bord fikk vi vite at forsinkelsen var forårsaket av en teknisk feil og
kraftig motvind på tur ned fra Oslo til Las Palmas.
Turbulens
Da
vi kom om bord og ble, som vanlig prosedyre er, ønsket velkommen av
flykapteinen som beklaget forsinkelsen, men som kunne ”trøste” oss
passasjerer med at den tapte tiden skulle de klare å ta igjen ved å finne
snarveier.
Snarveier?? Går det an å finne snarveier i luftrommet?
Denne skribenten mente at kapteinen like godt kunne ha sagt det rett ut:
På
denne turen må dere holde dere godt fast, vi kommer til å fly fort i
svingene og stram for all del til sikkerhetsbeltene, for her blir det
risting!
Her,
i denne artikkelen, er nemlig problemet turbulens, ikke take off,
innflyging og landing som mange andre frykter. Nåvel, men vi hadde ikke
før nådd marsjhøyde, før turbulensen startet, først litt, så rolig, så
litt til, og enda mer. Riksavisenes vær-sider hadde samme dag lovet godt
og stabilt vær i Europa, så dette var uforståelig! Det var bare å gi opp
og vinke takk for farvel til en rolig og behagelig flytur.
Da
serveringsvognen nådde våre setenumre, spurte vi flyvertinnen forsiktig og
påtatt lett uanfektet om det hadde vært mye turbulens nedover? Da hun sa
”ikke så mye”, så visste vi at det hun egentlig mente å si var at det blir
masse turbulens nordover, for hun sa det omtrent slik:
- Nå
vel, tja, ok, litt turbulens var det. Og det kan bli littegranne risting
oppover, men det er ikke farlig!
Hun
hadde rett, for allerede etter noen minutter måtte vi i støytene ta
tohånds grep om pappkoppen med kaffe.
En
trygg hule
Noen
minutter senere kom flyvertinnen tilbake og sa at skribenten, hvis`
skrekkslagne ansikt antakelig må ha talt sitt eget tydelige språk, var
invitert til cockpiten. Vi takket ja, for kanskje et opphold sammen med
pilotene ville kurere flyskrekken en gang for alle?
Det
var rart å sitte i den lille cockpiten, på et lite klappsete, plassert bak
kapteinens trygge, brede rygg. Himmelfallen kunne vi se, eller rettere
sagt, ikke se noe, for vi fløy inne i en lys grå og tett skybanke.
-
Uff, dette ser ikke bra ut, er det sånn hele veien…
-
Det er ikke farlig, autopiloten vet hvor den skal fly, ble vi beroliget
med av kaptein Bård Bogen og styrmann Ole Martin Støver. Vi fløy ut av
skybanken og startet kryssingen av Biscaya-bukta, men fremdeles var det
underlig å sitte inne i det lille rommet med de to trygge, avslappede
pilotene i kortermede skjorter som betjente instrumentene, skrudde på en
knapp her, vred på en bryter der, snakket i en mikrofon og tittet ut av
vinduene. Det var som å sitte i en trygg hule og se ut i himmelrommet over
et skydekke som lå over hele Europa. Et fly fløy langt der borte, etter
skribentens elendige retningssans å bedømme, mot England. Og annet på skrå
sydover i luftrommet langs planeten vår, muligens til Afrika. Og et tredje
under oss, sannsynligvis mot Kanariøyene.
- En
British Airways, sa begge pilotene kontant og i kor, bøyde seg ned, kikket
ut av vinduene og fulgte flyet med øynene de korte sekundene det befant
seg i synsfeltet, for det går fort oppe i lufta, over 800 kilometer i
timen!
Kaptein Bård Bogen fortalte at han har all respekt for folk som har
flyskrekk. Og viste til undersøkelser som viser at så mange som 70 prosent
av flypassasjene hevder at de ikke liker å fly.
-
Det har noe med at folk føler de ikke har kontrollen selv, det strider
dessuten i mot naturen å fly. Andre har klaustrofobi, mens noen er rett og
slett redd for at flyet skal falle ned. Mange frykter take off og landing,
mens du er redd for turbulens, forklarte kaptein Bogen.
- Og
da skal du bare se ut på fly-vingen der du har setet ditt, se på vingene
hvordan de vibrerer, fortsatte han.
-
Men det er det som er så nifst med vingene som beveg…
-
Jeg ville aldri ha satt meg i et fly med vinger som ikke beveger seg! De
ville ha knekt som fyrstikker ved første lille vindkast, avbrøt kaptein
Bogen strengt. Og forklarte at vingene er utrolig elastiske, de tåler
ekstreme påkjenninger og det er det de skal.
Ja,
ja, selvfølgelig! Ellers går det jo helt galt….
-
Det kan du være sikker på! Når vi flyr i urolig luft så kan du sammenligne
det med en humpete motorvei. Eller at du sitter om bord i hurtigruta i
Øst-Finnmark i dårlig vær, forskjellen er at vi befinner oss oppe lufta,
verre er det ikke, forklarte kapteinen.
Sjekket og klarert
Vi
fikk en innføring i teknologien, men det ble altfor komplisert å forstå.
Vi fikk vite at vi fløy i en vind av orkans styrke, (!) da var det
merkelig nok ingen turbulens, men det kommer an på hvordan vinden treffer
flyskroget, forklarte pilotene. Vi fikk et vindkart som viste
vindretningene og den tynne streken som markerte reiseruta vår. Kapteinen
pekte på de kullsvarte, illevarslende vindtegnene ute i Atlanterhavet og
opp mot Island.
-
Der er det mye vind, gitt, og der er turbulensen kraftig for de som
flyr der oppe, føyde styrmann Støver til.
Det
vi ble overbevist om under oppholdet i cockpiten, er at det virkelig ikke
er farlig å fly! Vi fikk vite at pilotene setter seg aldri bak spakene
hvis ikke alt er sjekket og klarert ned til den minste detalj.
Selvfølgelig! De har jo livene sine like kjær som passasjerene! Vi fikk
vite at sikkerheten er på topp i dagens flyflåte. Vi ble overbevist om at
turbulens er det minst farlige som fins. Vi fikk også vite at kapteinen
hadde tatt beslutningen om å overlate alt til autopiloten under innflyging
og landing til Oslo Lufthavn Gardermoen, dette på grunn av dårlig sikt.
-
Autopiloten kan gjøre alt unntatt å takse til terminalen og få dere ut av
flyet når vi har landet, fortalte pilotene.
Resten av flyturen gikk bra. Faktisk veldig bra. Det gjenværende lille
snevet av turbulens resten av turen, gjorde ingen verdens ting, la det
riste! Det er jo ikke farlig! Den automatiske landingen var perfekt. Vi
brukte forresten 4,40 timer på turen nordover, vanligvis er flytiden 5,20
timer.
Men
er du fremdeles ikke overbevist om at det ikke er farlig å fly, så meld
deg på flyskrekkurs, hvis du bor slik til at du kan delta.
les også:
Redd for å fly?
|
