|
-
Snart avvikler vi for denne sesongen og i mai tenker jeg vi er hjemme i
Kirkenes. Men først skal vi ta 14 dagers ferie. Jeg må sole meg, kan
ikke komme hjem fra tropeøya Gran Canaria med vinterblek hud, ler
Cecilie ”Sissi” Fiskebeck Sharshid bak grytene på Oslo Havn`s
knøttlille, men praktiske og velutstyrte stålblanke kjøkken.
Sand mellom tærne
Oslo Havn ligger i starten av den lange rekka med restauranter på
strandpromenaden i Amadores, men vi starter letingen i motsatt ende. Da
vi nærmet oss enden av rekka, mente vi bestemt at vi kjente lukten av
finnmarkse fiskekaker.
-
Nei, ler Sissi, lukta du kjenner er muskat fra lasagnen vi nettopp har
laget, så der tok du feil.
Vi
fant altså Oslo Havn, men Sissi måtte vi lete etter. Hun sto bortgjemt
på kjøkkenet, iført forkle og forberedte dagens meny bestående av
varierte norske hjemlagede retter, inklusive dessertkaker. Til og med
Verdens Beste ligger delikat og fristende i kakedisken. Den, de andre
kakene og maten får hun daglig tommelen opp for av gjestene.
-
Verdens Beste her på Amadores og Gran Canaria mener kake-ekspertene fra
Norge er den beste de har smakt. Å få ros for maten gir arbeidsglede og
inspirasjon, slår den blide, selvlærte kokken Sissi fast.
Her har altså ekteparet sørget for at seks personer inklusive dem selv,
har sin arbeidsplass. Den dagen vi er der, har ei ny engelsk jente
begynt på jobb. Usikker og med lett rødmende kinn lytter hun til den
drevne kelneren som tålmodig viser henne hvordan ting skal gjøres.
-
Det er ikke enkelt å få norsktalende servitører, kanskje vi skal prøve å
få tak i noen hjemmefra? Men å jobbe her er ikke det samme som å
feriere. Bare se på meg, hvit som et laken. Jeg har ni timers
arbeidsdag, sola ser jeg fra kjøkkenet og sand mellom tærne får jeg bare
på vei til jobben om morgenen. Hovedpoenget med å bo og arbeide her er
imidlertid at vi slipper å kave i snø og kulde, sier hun.
Omelett, omelett og omelett
-
Hvordan fant dere på å etablere dere her?
-
Vi har feriert mye her på øya, i det hele tatt er det blitt en del
reiser til og fra. Underveis har vi knyttet viktige kontakter. Og da
dette lokalet dukket opp brukte vi ikke lang tid på å bestemme oss. Alt
har gått over all forventning. Folk finner fram til Oslo Havn selv om et
fåtall rynker på nesen av navnet. Bergenserne for eksempel, de lurer på
hvorfor restauranten ikke heter Bergen Brygge, Sissi ler igjen, og
fortsetter:
-
Oslo Havn var det oppfinnsomme Adel som fant på og det viste seg å slå
godt an. Nasjonalitetene som ferierer her og besøker restauranten
kjenner bedre til navnet Oslo enn Bergen, Trondheim, Tromsø eller
Kirkenes, sier hun mens hun kikker engstelig rundt i lokalet, for nå er
sola på sitt varmeste og da begynner lunsjgjestene å strømme til.
-
Hva selger dere mest av?
-
Omeletter. De går som varmt hvetebrød. Jeg steker et sted mellom 60 og
70 omletter i løpet av et par timer, deretter går det i kjøttkaker og
andre retter. Bare få med at jeg spiser definitivt ikke omelett, den har
jeg opp til halsen. Videre er selvfølgelig kjøttkaker en god nummer
toer, forteller Sissi.
Da
vi senere står på kjøkkenet og undres på hvordan man klarer å anslå hvor
mye mat som skal til for en sulten horde med solbadende turister fra
alle Europas hjørner, så forklarer Sissi at hun har alltid likt å lage
mat. Dessuten vokste hun opp i en stor familie og ble tidlig vant til å
lage mat i store porsjoner.
-
Det går greit, bare se her ute på lageret, her har vi pappeskene med
egg, her er lasagnen gjort ferdig, suppe, kjøttkaker, sauser, alt er
laget fra grunnen av, ikke noe er halvfabrikata og juks. Når vi har
laget masse mat til menyen, så tror vi alltid at nå er det så mye at vi
kan fryse ned, men nei, alt forsvinner i løpet av en arbeidsdag,
forteller hun.
Dagens første seks omelettbestillingene er allerede kommet. Pluss
lasagne. Adel tar fram lasagneblokkene fra kjøleskuffa og gjør dem klar.
Sissi stiller seg ved ovnen, samtidig legger ekteparet opp strategien
for resten av arbeidsdagen. Det er formiddag og hun har vært på jobb
siden klokken 09.00. Og skal stå her til klokken 18.00. Da stenger Oslo
Havn for dagen.
Snøen må være borte
-
Spør noen etter lettsaltet torsk, fiskemat eller seifilet?
-
Jo, det hender. Fisk kjøper vi forresten fra den norske butikken i
Arguineguin. Jeg har tenkt litt på å lage fiskemat, men vi får se hva
det blir til neste sesong når vi starter opp igjen her til høsten,
svarer hun.
Oslo Havn er en stor restaurant, men er delt i to. I den andre delen
holder en pizzeria til og mannen som regjerer her, er fra Libanon og
heter Hosein. Også her lages pizzaen fra grunnen og stekes i en dertil
egnet ovn.
-
Samarbeidet restaurantene i mellom er bare helt strålende. Og skal man
få det til å fungere, så er man nødt til å hjelpe hverandre, forteller
ekteparet.
-
Hva med det spanske byråkratiet da dere startet opp?
-
Også det gikk bra takket være gode venner, viktige kontakter og ikke
minst støtte og hjelp fra de som driver restaurantene her, svarer
ekteparet.
-
Hva med spansk, har dere lært språket?
-
Litt, og da går det mest i ord og uttrykk som brukes i det daglige,
svarer ekteparet.
-
Hva sier folk hjemmefra når de kommer hit og ser at du er her?
-
Det har blitt mange forferdede utbrudd med Sissi, hva gjør du her? Da må
jeg le og forklare, svarer Sissi.
Ekteparet bor høyt oppe i det vulkaniserte Amadoresfjellet. Der har de
en treroms leilighet som de leier fullt utstyrt. Med basseng. Vi skal
ikke snakke om spesifikke beløp, bare nevne at det er betydelig
billigere å leie her enn hjemme i sentrum av Sør-Varanger kommune.
-
Med på leia slipper vi dessuten vinter og vedfyring, legger Sissi til.
Adel som opprinnelig kommer fra Palestina, men som har oppholdt seg i
Sør-Varanger siden 2001, er imidlertid ikke helt ubekvem med vinter,
kulde og snømåking.
-
Det er ok med vinter, men ikke så mye og lenge, ler han.
I
mai måned reiser altså paret tilbake til Sør-Varanger.
-
Men, understreker de, det må være helt sikkert at snøen er borte før de
kommer.
|
